Kystpartiet

torsdag, 06 desember 2012
Rate this item
(4 votes)

EU, fiskeriforvaltning og havretten

EU, fiskeriforvaltning og havretten Foto: Ole Åsheim

EU er i ferd med å vedta en fiskeripolitikk som bygger på overnasjonalitet, historiske rettigheter/relativ stabilitet, og omsettelige kvoter.

De nordiske land som ikke er med i EU bør utforme et klart fiskeripolitisk alternativ basert på nasjonal selvråderett, bærekraftig ressursutnyttelse, sonetilhørighet og ikke-omsettelige kvoter. Færøyene, Grønland, Island og Norge har gjennom havretten en mulighet til å få råderett over store deler av fiskeressursene i Nordatlanteren.

Fiskeripolitikken i EU bestemmes av unionens overnasjonale organer. EU-landenes økonomiske soner er en del av et felles EU-hav og det er EU som forhandler om internasjonale fiskekvoter på vegne av medlemslandene. Så lenge Danmark, Sverige og Finland er med i EU, vil EU ikke tillate at de blir med i et alternativt fiskeripolitisk samarbeid som bryter med EU-reglene.
De vestnordiske landene, minus Norge har et politisk fellesforum i Vestnordisk Råd. Dersom Norge blir invitert til å bli medlem i rådet, bør vi takke ja til dette. Det er et forum som er godt egnet til å utvikle et bredt politisk samarbeid på alle områder mellom de nordiske landene som ikke er med i EU.

Den internasjonale havretten gir kyststatene rett til å fange fisken når den er i egen sone, og kan dermed nekte andre stater å fangste innenfor sonen. Begrunnelsen er at den enkelte kyststat da får en interesse av å forvalte fiskeressursene i egen sone på en bærekraftig måte. Et fritt og uregulert fiske ville raskt ødelegge bestandene.

Sonetilhørighetsprinsippet er avledet av havretten. Den enkelte kyststat har rett til å fange fisken i egen sone. I vanlige kvoteforhandlinger får kyststaten en andel av totalkvoten som tilsvarer hvor mye av den enkelte fiskebestand som står i landets sone over en viss tidsperiode. Når kvotene er på plass kan kyststatene avtale å fiske i de soner der det er mest økonomisk og bærekraftig.

Med sine store og rike fiskerisoner har de vestnordiske landene en strategisk interesse av å fremme sonetilhørighet som forvaltningsprinsipp.
Når en fiskebestand endrer vandringsmønster mellom sonene, tilsier sonetilhørighetsprinsippet at kvotene endres tilsvarende. Når eksempelvis makrellen i større grad enn før befinner seg i Islands og Færøyenes soner, gir dette et solid grunnlag for krav om større kvoter.

Historiske rettigheter er avledet av hvordan fisket på den enkelte bestand faktisk har vært fordelt mellom landene over tid. Da fiskebestandene i EU er overbeskattet, vil EU ha interesse av å legge historiske rettigheter til grunn i kvoteforhandlinger med tredjeland. I makrellforhandlingene vil Norge isolert sett tjene på å argumentere med historiske rettigheter. Men for å styrke sonetilhørighetsprinsippet i internasjonale fiskeriforhandlinger generelt bør likevel Norge være mer imøtekommende overfor Færøyene og Island enn det EU har vist seg å være.
EU fordeler sine kvoter innad gjennom prinsippet om relativ stabilitet. Det vil si at medlemslandene får 'historiske rettigheter' med utgangspunkt i hvor store fiskekvoter det enkelte land hadde på det tidspunkt landet ble medlem i EU. I praksis fører dette prinsippet ofte til overfiske. Det skjer ved at et enkeltlands krav om økt kvote i praksis fører til at alle medlemslandene får økning. Det ser ut til at EU vil videreføre prinsippet om relativ stabilitet. Forøvrig er det bra at EU nå ser ut til å gjennomføre forbud mot utkast av fisk, slik som vi har det i Norge.

EU vil antakelig innføre en ordning med omsettelige fiskekvoter innenfor det enkelte lands sone. Det er derfor interessant at den islandske regjering er i ferd med å reversere den sterke liberaliseringen av kvotesalget i Island. Omsettelige kvoter fører erfaringsmessig til en enorm sentralisering og konsentrasjon av eierskapet til kvoter. I Island ble verdien av fiskekvotene også brukt som springbrett til internasjonal finansspekulasjon i stor stil. Ikke-omsettelige kvoter bør derfor være regelen i vestnordiske land som ønsker levende kystsamfunn med eierskap til egne ressurser.

Internasjonale forhandlinger om fiskekvoter må til for å fastsette bærekraftige totalkvoter og fordeling av kvotene mellom kyststatene. Statene kan også bytte kvoter av ulike fiskeslag. Normalt sett føres forhandlingene av nasjonale byråkrater i samarbeid med fiskernes organisasjoner. Dette gir stor legitimitet til forhandlingsløsningene. Generelt kan man si at småstater har spesiell interesse av at internasjonale forhandlinger fører fram og respekteres og at man forholder seg til råd fra fiskeriforskere. Tidligere forhandlinger om kolmule er et eksempel på at også internasjonale fiskeriforhandlinger kan ende opp med overbeskatning og bestandskollaps når man overvurderer fiskebestandenes vekstevne.

Tvisteordninger tas i bruk hvis de normale kvoteforhandlingene går i stå. Det ble nylig foreslått å bringe de fastlåste makrellforhandlingene opp på politisk nivå i Nordisk Råd, men det ble ikke noe av. De ordinære forhandlingene fortsetter i oktober. Island og Færøyene har fastsatt egne nasjonale kvoter for makrell i mangel av et forhandlingsresultat. Noe av det samme gjorde Norge i forbindelse med forhandlingene om kvoter av nordsjøsild. Dette kalles av enkelte for ”protestfiske”. Men slike tiltak bør begrenses mest mulig av hensyn til fiskebestandene og det internasjonale forhandlingsregimets legitimitet.
Beklagelig nok utløste de ensidig fastsatte makrellkvotene straffereaksjoner fra Norge i form av landingsforbud for makrell. De utløste også en beklagelig og konfliktskapende ordbruk mot Færøyene og Island fra norske aktørers side.

En eksisterende og bra tvisteløsningsmekanisme er megling mellom partene i regi av internasjonale organisasjoner. Alternativt har styreleder i den norske Fiskeri - og havbruksnæringens landsforening (FHL), Gunnar Domstein, foreslått en global fiskeridomstol med sanksjonsmyndighet. Jo mer uforsonlige internasjonale fiskerikonflikter blir, jo sterkere blir presset for overnasjonal styring.

Det er selvsagt legitimt at kyststatene forhandler til seg fiskekvoter i internasjonalt farvann utenfor de nasjonale fiskerisonene. Mer betenkelig er det at f.eks. EU gjennom avtaler med U-land kjøper tilgang for sin flåte til å fiske innenfor U-landenes soner. Dette går ut over lokale fiskere og svekker U-landenes muligheter til å bygge opp en nasjonal fiskeindustri.

Kystpartiets leder
Bengt Stabrun Johansen.

 

 

Last modified on torsdag, 06 desember 2012 18:55

Kontakt oss gjerne:

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Kopirett © Kystpartiet.no