Da Aker i sin tid kjøpte fiskeribedrifter med tilhørende trålkonsesjoner som innebar klare leveringsbetingelser og en aktivitetsplikt ved landanlegg sa man at fangst, foredling og salgsapparat skulle samles i et ”industrilokomotiv” som skulle skape store verdier for kystsamfunnene.

Norges kystlinje omfavner de fleste fylker i landet, unntatt 2. Vi ser i dag at det er en hard kamp om ressursene langs kysten, det være seg retten til fisken, mulighet til å leve av fisken for lokalsamfunnene og fiskeressursene som sokner til de forskjellige distriktene.

Verdiskapingen av denne ressursen er av stor betydning for mange, langt ut over fiskeren, fiskemottaket og arbeiderne der. Ringvirkningene er enorme, og ressursen er fornybar om vi høster av den på en bærekraftig måte.

Eierskapet til ressursene er det essensielle spørsmålet i denne saken.
Jeg mener bestemt at en privatisering av fisken er det verste som kan skje.
Fisken har i alle tider vært et felleseie for samfunnet, og den må fordeles på en måte som gagner heile kysten.

I landbruket ser vi mye av det samme som nå skjer i fiskeriene.
Myndighetene stimulerer til stordrift, med alle ulempene det medfører.
Gårdsbruk legges ned i et stort tempo, det råker vår selvforsyningsgrad, og ikke minst et stort tap av distriktsarbeidsplasser.
Ringvirkningen av landbruket er stor ute i distriktene, og det merkes godt rundt om når bøndene forsvinner i et stort tempo.

Resultatet av denne politikken er nedgang i folketallet i distriktskommunene, som medfører store utfordringer for disse. Mindre barn fødes, arbeidsplasser forsvinner, nærskoler blir lagt ned, nærbutikker forsvinner osv. Det er blitt en ond spiral.

I Oslo sier man at kommunesammenslåinger er svaret.
Å slå sammen to fattige kommuner kan vel aldri gjøre noen rike, for etter gammel regnemåte er 1+1 fortsatt2, ikke 3 eller 4.
Avstandene ute i vårt langstrakte land gjør også at sammenslåinger neppe er samfunnsøkonomisk forsvarlig.

Svaret på hvordan vi skal få liv og røre rundt om i landet er etter min mening at vi får hånd om fiskeressursene lokalt, levelige forhold for familiebruk i landbruket og at kommunene får tilført tilstrekkelige midler til å drive velferd og ikke minst utviklings arbeid lokalt.

Kommunale næringsfond er et viktig virkemiddel for å få i gang bedrifter og utvikling av eksisterende bedrifter lokalt. Jeg mener at staten burde bidra med øremerkede midler til kommunale næringsfond som monner. Jeg øyner en gryende kampvilje ute i distriktene, og viser til Kystaksjonen spesielt.

Til våren kommer en annen viktig kamp, nemlig Jordbruksoppgjøret. Nå skal man ikke ta sorgene på forskudd, men Sylvi Listhaug har sendt ut illevarslende signaler om landbruket som vi må ta på alvor. Skatte og avgiftspolitikken er viktig for oss ute i landet. Den nye regjeringen innførte tidenes avgift shopp på den såkalte avgiftsfrie dieselen.

Videre gjorde saken om arveavgift det samme. Små familie eide bedrifter som står foran et eierskifte har fått seg en stor utfordring ved at verdiene i bedriften ikke lengre kan oppskrives i verdi, med det som resultat at de mister enormt mye avskrivingsverdi.

Vi ser også at ordningene for N-Troms og Finnmark står for fall. Den ekstra barnetrygden var det første som ble fjernet. Hva blir det neste?

Vi har mye å kjempe for, og Kystpartiet må stå på barrikadene for distriktene, slik som vi har gjort til nå. Vi må bare intensivere arbeidet og få folk med oss. Vi har faktisk den beste politikken, og de beste løsningene, ikke bare for distriktene, men for hele landet.